Romantikken, denne epoken kalles Europas siste store kulturepoke, og kontinentets siste fellesholdning til tilværelsen. Denne tiden varte i hovedsak i femti år, og oppstod i Tyskland på slutten av 1700-tallet. Denne epoken var en slags videreføring av opplysningen men det stikk motsatte på flere andre ting. Under opplysningstiden høstet man fornuftsideer og vitenskap, men de nye romantikerne ville bryte fra disse kjedelige idealene og ville utforske det vakre. Den nye tidsepoken dyrket følelser, fantasi, opplevelse, mystikk og ikke minst naturen. Den gamle naturen ble det nye, og da ikke fin natur som hadde blitt modifisert, men den urørte naturen. Denne naturen ble sett på mange forskjellige måter, som det opprinnelige(barnet), menneskenaturen (at alle er født gode og må bruke naturen til å utvikle seg selv) og naturen i seg selv. Romantikerne var veldig følelsesladde og etter en roman som mange romantikere skal ha lest ble det begått flere selvmord enn til vanlig.
Romantikken hadde også sitt eget syn på hvordan det vakre så ut og dette utspillet seg i kunsten også. Nå var mystikken og guddommeligheten i naturen som betydde noe. En av epokens største malere Caspar David Friedrich var en av disse og malte noen malerier som har senere blitt sett på som gode eksempler på hele denne type kunst. Av disse er det: ”Mann og kvinne betrakter månen”, og ”Vandrer over tåken”. Bildet under er det førstnevnte maleriet.
Også et bilde av Eugene Delacroix : Frihet leder folket ble malt under denne tiden og har senere blitt et av Frankrikes nasjonal symbol med en kvinne som reiser Trikoloren( det franske flagget)
Av kjente diktere finner vi våre egne, Bjørnstjerne Bjørnson og Welhaven, men Wergeland som den fremste av de tre. Andre kjente diktere var: Lord Byron, Hölderlin, Rousseau med sitt kjente ordtak ”Tilbake til naturen” og Walter Scott.
