Middelalderen

Kirken hadde stor betydning for folks liv i middelalderen. Kirken fortalte om det ”gode” og det ”onde”, demoner og overnaturlige fenomener. Menneskene trodde på alt de ble fortalt og tok det kirken sa for gitt, og gikk dermed i kirken for ikke å gå over til det onde og få hjelp av kirken til å følge ”Guds plan”.
Aristoteles var fortsatt den største ikke-kristne vitenskapsmannen langt inn i middelalderen. Man gikk ut ifra hans funn og mente at jorden var verdensrommets midtpunkt med mange stjerner rundt og planeter i perfekte sirkler. Jorden var det eneste i forandring mens universet stod stille.
I starten av middelalderen var Kristus et stort symbol for krig og makt, krigsherrer ba til gud om å få hans styrke slik at de kunne bekjempe deres fiender og den seirende krigsherren trudde at gud hadde hørt på hans ord i stedet for den beseiredes ord.
Etter hvert var Jesus Kristus ikke lenger et symbol for makt, men heller Jesus som tar på seg all synd for menneskene på jorda.
I Frankrike ble det skrevet ny litteratur som ble kalt for ridderromantikk, denne litteraturen beskrev hvordan kjærligheten skulle vise hvem som kunne gifte seg med hvem. Forelskelsen var kraften som førte folk sammen i stedet for økonomiske og adel og sosiale titler slik det hadde vært før.
Snorre Sturlason var den meste kjente forfatteren av de som skrev på norrønt. I hans første betydningsfulle bok "Den Yngre Edda" skriver Sturlason om den norrøne gudelæren, gudene er framsstilt på en respektløs måte og viser at kristendommen har tatt over den norrønes betydning for mennesker.